Onsdag 20. januar satte fem damer seg på flyet. Vi skulle til Saigon eller Ho Chi Minh City som byen offisielt heter etter at Ho Chi Minh kom til makten i aprildagene i 1975. Etter tretti års krig var landet forenet igjen. Jeg holder meg til ”Saigon” for det er de navnet vietnamesere flest bruker om byen sin.
Vietnam åpnet grensene for turister først i 1990-årene og strømmen av turister har deretter bare økt. Jeg forstår det godt, landet er fantastisk vakkert og menneskene du møter er smilende.
De at de siden prøver å få mest av det du har i lommeboken når du skal handle, er bare et tegn på at de materielle godene ikke er fordelt rettferdig i verden. Mange vietnamesere strever med å få endene til å møtes. For øvrig er det vel bare en brøkdel av verdens befolkning som ikke forhandler om pris (les pruter) når de handler.
Jeg skulle være i Saigon i en uke mens de andre skulle være der i fire dager.
Trass i at en vet at prissettingen i landet er meget tilfeldig så gikk vi rett i fella så å si før vi hadde landet. Taxisjåføren ville først ha 60usd vi fikk det etter mye om og men ned i 25usd og syntes at vi var ganske flinke å prute. Nesten som viderekomne å regne. Et lite utbrudd fra undertegnede gjorde at han sjåføren ble litt spak men gikk ikke ned i pris av den grunn. Forhandlingene fortsatte i bilen. Det var nummeret før jeg kommanderte alle damene ut av taxien, ut i det voldsomme regnværet som regjerte gatene, for siden å måtte ha gått den lange veien til hotellet. Med våre rullekofferter. Uten skydd for det kraftige regnet. Jeg hadde flaks som satt ved siden av en klok vietnamesisk taxisjåfør som ikke lot meg miste ansikt, han roet situasjonen og jeg betalte med glede!
Disse fire damene fikk en liten innsikt i hvordan det Bogrenske temperament kan komme til uttrykk. I etterhånd lærte vi oss at den turen vi betalte 25usd egentlig skulle koste en femdel. Sånn gikk det til da taxisjåføren fikk god inntekt den dagen og vi blev jo ikke veldig mye fattigere av det heller. Bare rikere …. på historier.
Mitt opphold her skal, som dere vet, kategoriseres som lavbudsjett. Hotellet var altfor fint for å komme i denne kategorien, men da prisen var i nevnte lavbudsjett- kategori , så var jeg fornøyd. Mitt i sentrum. At jeg siden skulle dele en mindre dobbelseng med en annen nesten ukjent dame, gjorde meg ingenting. At dette siden tilfeldigvis ble norske Nora, var bare koselig. Det kan jo være at Nora var av en annen oppfatning. Hun klaget i hvert fall ikke. Jeg tror at Nora og syntes det var koselig.
Dagen etter gikk vi rett i fella igjen. Tur rundt byen med privat guide kostet oss fem ganger sa mye som den vi kunne bestille i backpackerstrøkene. Håper bare at det er guidene selv som får pengene og at det ikke står noen riking bak.
Etter den guidede byturen tok vi Saigon før oss på egen hånd. Ben Thanmarkedet ble besøkt ,det er et stort marked midt i byen hvor de selger alt fra fake-Tskjorter til ekte kjøtt.
Vi kom fra Kuala Lumpur hvor lyskryssene til stor grad fungerer sjåførene er til viss grad forutsigbare.
Derfor oppleves trafikken i Saigon som svært hektisk. I de siste årene har alle trafikanter gjekket opp seg et eller flere hakk. Dvs at gående har blitt syklende, syklende har blitt mopedister og bilførere har gått fra vrak til nyere bil. Det gjelder å finne en gate som har begrenset med kjørfelt og hvor oversikten er noenlunde grei. Det er jo logisk å tenke seg at en skulle krysse gaten raskest mulig, men det gjelder ikke her. En meget rolig gange forsikrer deg at mopedisten/bilføreren ser deg, bedømmer din hastighet og retning for å dundre forbi deg uten å sette ned farten.
Saigon er pulserende og det virker som om hver eneste menneske putler på med noe. Noen kjører moped med 50 løpmeter med isolasjonskabel rundt kroppen, andre selger cigaretter i løsvekt, noen frakter mat til markedets selgere, noen pusser sko, andre koster gaten. Her ser du nesten ikke folk som bare sitter, noe som er ganske vanlig eks i Kuala Lumpurs gater og cafeer. Vietnameserne ser ut å arbeidet HELE TIDEN. Håper det ikke er sant.
Når vi vel var i Saigon så fant vi ut at vi måtte til Mekongdeltaet, så vi dro til Mekongdeltaet. Nå hadde vi lært oss at en tur fra backpacker -området er mye billigere. Vi ble hentet på hotellet og hadde en fin-fin busstur på veier som var påtagelig bedre enn når jeg var det sist for 9 år siden. Kjekt å oppleve at infrastrukturen er blitt bedre.
Når en skal til Mekongdeltaet så er det vanlig at dra til to plasser, det er My Tho og Can Tho. My Tho ligger nærmere Saigon og dette var målet for bussturen.
Ved My Tho gikk vi over ien større båt som fraktet oss in i området hvor folk bor i små samfunn, på småøyer ute i deltaet. Øyene er bundet sammen med noen små broer og de små samfunnene blir tilgjengelige ved hjelp av et kanalsystem. Her står vannet til tider stille og Mekongdeltaet er kjent for sin myggproduksjon.
Vi gikk over i mindre padlebåter, longtail lignende saker, og ved hjelp av disse besøkte vi noen av samfunnene som lå i deltaet. Opplegget var som ventet tilpasset turister, vi smakte på noe, luktet på noe annet, så krokodiller, spiste lunsj, hørte en dame kvæe, såg litt her og så litt der i en helsikes fart og det ble ingen tid til refleksjon. Men utfukten var absolutt vert tiden og pengene. Vi hadde en meget fin dag og med det morsomme reisefølget kunne det ikke bli annerledes.
Hotell Rex ligger i Saigon og det sies at det var der korrespondentene ofte tilbrakte sin fritid. Oppe på taket kunne de bivåne byen fra et himmelsk perspektiv;) Det gjorde vi også, men vi sammenligner oss ikke med korrespondentene for øvrig…
