Varmt i Kuala Lumpur

De siste dagene har vært veldig varme og vi har deltatt i fellesdusj i vårt leilighetskompleks.

Bilder i riktig rekkefølge?

Strever ikveld med bilder og med å få inn de i rett format og på den plass jeg ønsker å ha de. Av denne grunn vil du nok beskue tårnene i en megautgave en stund til.

Ikke så lett som jeg trodde.

Hansjøl har gått til sengs og her blir jeg nok sittende.

Til SAIGON - JAN 2010

Onsdag 20. januar satte fem damer seg på flyet. Vi skulle til Saigon eller Ho Chi Minh City som byen offisielt heter etter at Ho Chi Minh kom til makten i aprildagene i 1975. Etter tretti års krig var landet forenet igjen. Jeg holder meg til ”Saigon” for det er de navnet vietnamesere flest bruker om byen sin.
Vietnam åpnet grensene for turister først i 1990-årene og strømmen av turister har deretter bare økt. Jeg forstår det godt, landet er fantastisk vakkert og menneskene du møter er smilende.
De at de siden prøver å få mest av det du har i lommeboken når du skal handle, er bare et tegn på at de materielle godene ikke er fordelt rettferdig i verden. Mange vietnamesere strever med å få endene til å møtes. For øvrig er det vel bare en brøkdel av verdens befolkning som ikke forhandler om pris (les pruter) når de handler.



Jeg skulle være i Saigon i en uke mens de andre skulle være der i fire dager.
Trass i at en vet at prissettingen i landet er meget tilfeldig så gikk vi rett i fella så å si før vi hadde landet. Taxisjåføren ville først ha 60usd vi fikk det etter mye om og men ned i 25usd og syntes at vi var ganske flinke å prute. Nesten som viderekomne å regne. Et lite utbrudd fra undertegnede gjorde at han sjåføren ble litt spak men gikk ikke ned i pris av den grunn. Forhandlingene fortsatte i bilen. Det var nummeret før jeg kommanderte alle damene ut av taxien, ut i det voldsomme regnværet som regjerte gatene, for siden å måtte ha gått den lange veien til hotellet. Med våre rullekofferter. Uten skydd for det kraftige regnet. Jeg hadde flaks som satt ved siden av en klok vietnamesisk taxisjåfør som ikke lot meg miste ansikt, han roet situasjonen og jeg betalte med glede!
Disse fire damene fikk en liten innsikt i hvordan det Bogrenske temperament kan komme til uttrykk. I etterhånd lærte vi oss at den turen vi betalte 25usd egentlig skulle koste en femdel. Sånn gikk det til da taxisjåføren fikk god inntekt den dagen og vi blev jo ikke veldig mye fattigere av det heller. Bare rikere …. på historier.
Mitt opphold her skal, som dere vet, kategoriseres som lavbudsjett. Hotellet var altfor fint for å komme i denne kategorien, men da prisen var i nevnte lavbudsjett- kategori , så var jeg fornøyd. Mitt i sentrum. At jeg siden skulle dele en mindre dobbelseng med en annen nesten ukjent dame, gjorde meg ingenting. At dette siden tilfeldigvis ble norske Nora, var bare koselig. Det kan jo være at Nora var av en annen oppfatning. Hun klaget i hvert fall ikke. Jeg tror at Nora og syntes det var koselig.

Dagen etter gikk vi rett i fella igjen. Tur rundt byen med privat guide kostet oss fem ganger sa mye som den vi kunne bestille i backpackerstrøkene. Håper bare at det er guidene selv som får pengene og at det ikke står noen riking bak.

Etter den guidede byturen tok vi Saigon før oss på egen hånd. Ben Thanmarkedet ble besøkt ,det er et stort marked midt i byen hvor de selger alt fra fake-Tskjorter til ekte kjøtt.

Vi kom fra Kuala Lumpur hvor lyskryssene til stor grad fungerer sjåførene er til viss grad forutsigbare.
Derfor oppleves trafikken i Saigon som svært hektisk. I de siste årene har alle trafikanter gjekket opp seg et eller flere hakk. Dvs at gående har blitt syklende, syklende har blitt mopedister og bilførere har gått fra vrak til nyere bil. Det gjelder å finne en gate som har begrenset med kjørfelt og hvor oversikten er noenlunde grei. Det er jo logisk å tenke seg at en skulle krysse gaten raskest mulig, men det gjelder ikke her. En meget rolig gange forsikrer deg at mopedisten/bilføreren ser deg, bedømmer din hastighet og retning for å dundre forbi deg uten å sette ned farten.

Saigon er pulserende og det virker som om hver eneste menneske putler på med noe. Noen kjører moped med 50 løpmeter med isolasjonskabel rundt kroppen, andre selger cigaretter i løsvekt, noen frakter mat til markedets selgere, noen pusser sko, andre koster gaten. Her ser du nesten ikke folk som bare sitter, noe som er ganske vanlig eks i Kuala Lumpurs gater og cafeer. Vietnameserne ser ut å arbeidet HELE TIDEN. Håper det ikke er sant.

Når vi vel var i Saigon så fant vi ut at vi måtte til Mekongdeltaet, så vi dro til Mekongdeltaet. Nå hadde vi lært oss at en tur fra backpacker -området er mye billigere. Vi ble hentet på hotellet og hadde en fin-fin busstur på veier som var påtagelig bedre enn når jeg var det sist for 9 år siden. Kjekt å oppleve at infrastrukturen er blitt bedre.

Når en skal til Mekongdeltaet så er det vanlig at dra til to plasser, det er My Tho og Can Tho. My Tho ligger nærmere Saigon og dette var målet for bussturen.
Ved My Tho gikk vi over ien større båt som fraktet oss in i området hvor folk bor i små samfunn, på småøyer ute i deltaet. Øyene er bundet sammen med noen små broer og de små samfunnene blir tilgjengelige ved hjelp av et kanalsystem. Her står vannet til tider stille og Mekongdeltaet er kjent for sin myggproduksjon.

Vi gikk over i mindre padlebåter, longtail lignende saker, og ved hjelp av disse besøkte vi noen av samfunnene som lå i deltaet. Opplegget var som ventet tilpasset turister, vi smakte på noe, luktet på noe annet, så krokodiller, spiste lunsj, hørte en dame kvæe, såg litt her og så litt der i en helsikes fart og det ble ingen tid til refleksjon. Men utfukten var absolutt vert tiden og pengene. Vi hadde en meget fin dag og med det morsomme reisefølget kunne det ikke bli annerledes.
Hotell Rex ligger i Saigon og det sies at det var der korrespondentene ofte tilbrakte sin fritid. Oppe på taket kunne de bivåne byen fra et himmelsk perspektiv;) Det gjorde vi også, men vi sammenligner oss ikke med korrespondentene for øvrig…

JULEN 2009

I det Malin og Mathis kom hit til rett før jul, ble det fart på saker og ting her i dette huset. Vi (les Linda) som ellers lever et ganske rolig liv som hjemmefru måtte sette inn et annet gir for å følge de unge. Det må nevnes at jeg har en meget begrensed kompetanse på dette å være hjemmefru og arbeidet i heimen har lite futt over seg. Navel, et annet gir na.

Det var program fra morgen til kveld, alt i byen skulle oppleves, vi skulle handle og nyte og spise og drikke og coolan og se og se mer og prate.

For å få den riktige julestemningen dro vi til Manado, Sulawesi, Indonesia, i fire dager . Det er en liten tripp på fire timer.

Vi hadde bestilt på forhånd etter anbefaling fra en svensk dame.

Utenfor byen Manado ligger dykkerområdet Bunaken som er en marin nasjonalpark. Der skal dykkerforholdene være fine. Resorten som vi sov på har koblet seg til et dykkerfirma som også ligger i selve resorten selv om de drives hver for seg.

Spenningen er alltid stor når jeg kommer til områder og land som jeg ikke har vart i før. Det gjelder jo spesielt når en har ”gjester” med som kanskje har en helt annet krav til komfort enn det jeg selv har.

Indonesia har ikke samme infrastruktur som eks Malaysia og en kunne forvente nesten hva som helst. Dette gjelder også forhold til tid. Vi ble møtt av resortens personal på flyplassen. De skulle bare vente noen minutter på noen andre gjester før vi kunne dra. Minuttene ble raskt til en time. Ingen fare tenkte vi da vi på forhånd hadde fått greie på at resorten lå 40 minutters kjøring fra flyplassen.

Bussen kjører fra flyplassen og etter 2 timer på bussen var vi plutselig fremme, dette uten de gjestene som sjåføren hadde ventet på. Pytt, pytt, vi er i Indonesia tenkte noen av oss mens andre igjen tenkte i norske baner: det går ikke an!!!

Rommene var kjempeflotte og var koblet sammen med en dør det ble dermed ble et stor familierom. Julefreden senket seg og vi smugsmasket på julemarsipanen som min venninne, Aina, hadde sendt med.

Dagene gikk med til dykking for Malin, Mathis og Jakob. Jeg selv snorklet og har det greit med det. I en tidligere mail til skrev jeg at jeg hadde lyst å ta dykkersertet ”muligens, kanskje”. Det er nå blitt redusert til et ”meget tvilsomt”.

Det er så mye å sjekke og styre med før en kommer i vannet og når en vel skal gå opp til overflaten igjen så er det mye som skal styres med og sjekkes. Dessuten må jo noen være med og fysisk hjelpe den som skal i vannet. Den som skal i vannet skal kles på, remmer skal strekkes, finner skal på, for å til sist støtte /bære oxygenflasken til dykkeren i det han går mot kanten for å hoppe ut i vannet.

Det er viktig at dykkeren ikke hopper på noen annen for da blir divemasteren sint. Divemasteren heter visst den som bestemmer over gruppen, og jeg som trodde det var froskemenner alle sammen i skjønn forening. Nei, også blant ”divers” er det en viss hierarki viser det seg.

Må det nevnes at en påkledere og snorklere har den laveste rangen?

Den 24. des var det fire som pyntet seg for å gå til julemiddag. Middagen var fortreffelig, vi syntes at det var et godt alternativ til det norske pinnekjøttet. Vår forbauselse var derfor stor når managern for resorten kom frem til bordet mot slutten av kvelden for å fortelle at julemiddagen begynte kl 1900, kvelden etter. Litt dumt var det jo for vi hadde jo brukt opp våre fineste festklær en dag før tiden. Men på den måten fikk vi jo to juleaftener.

En av dagene lot vi ”divemasteren” få litt julefred fra oss og vi tok til en meget lokalt marked. Vi haiket fra hotellet og ble kjørt av en hyggelig mann med tilhørende kone til det aktuelle markedet.

Mathis er nesten 190 cm og har 46 i sko, med disse attributter ble han et yndet objekt for de ganske normal-store indonesierne (ca 160cm). På markedet var det stor kommers da julen var i anmarsj og majoriteten av befolkningen på just Sulawesi, er kristne.

I det vi står og venter på veien hjemover, stopper en bil, sjåføren går ut og går ned i grøften hvor det renner ganske mye vann. Han tar opp et stykke såpe og foretar julebadet der i grøftekanten, dette med største selvfølgelighet. Etter at han anser seg som ferdigbadet og ren, tisser han en liten skvett. Går smilende forbi oss igjen og setter seg i bilen.

Sånt blir en glad av å oppleve. Det skal nevnes at badevannet var krystallklart da det kommer fra regnskogen.

Dagene gikk fort på Sulawesi og vi var raskt tilbake i Kuala Lumpur.
De siste dagen som Malin og Mathis var her gikk til mer sightseeing og mindre shopping. De dro fra KL onsdagen for å feire nyttår i Norge.

Det er alltid en følelse av tomhet som tar meg da jeg må si farvel vel vitende at vi ikke vil være samlet på mange måneder.

God tur

COFFEMORNING Desember 2009

Jeg har mye kontakt med SWEA, den svenske foreningen.

Det er en god samling damer som har de til felles at de bor med sine menn her i. Vi har dette de kaller for ”coffemornings”.

Coffemorning foregår som følger: Jeg står opp og dusjer som vanlig, ved rundt 0830 bretter jeg så opp kartet med alle adresser på i hele KL. Finner på den måte ut hvor jeg skal.

Det er noen ganger innfløkt å orientere seg her og det er helst sjeldent at taxisjåføren vet hvor adressen er. At de ikke vet hvor adressene er, sier de ikke med en gang . De skal lete sier de, mens taxameteret går…. Dermed er det av stor betydning at man vet hvor man skal , sånn omtrent, før man setter seg i taxi.

Man må dessuten ha telefonnummer til den man skal til, noe annet hadde vært idioti. Når denne kartlegging så er klar avklart så går jeg ut gjennon døren og gjennom den lille parken som omgir huset. Jeg går til hovedveien og vinker på en taxi. Her må du ikke vinke med fingrene oppover, det er med nedovervendte fingre vinkingen foregår. Når du vel har fått deg en taxi tar sjårøren noen runder til taxen er passe høy. Da er man som oftest fremme.

Morgenkaffen begynner alltid kl 1000 og foregår som oftest hjemme hos noen som har plass til 20 mann, dvs aldrig hos meg. Når vi kommer der så snakker vi. Veldig hyggelig. På slaget 12 er det slutt. Det er veldig mange i SWEA som arbeider frivillig med flyktinger, barnehjem, engelskundervisning mm, mm. Her lyser champisen med sitt fravær… Hører du det Bjørg?

En gang i måneden er det bokklubb, det var i går. En fin gjeng var samlet og raske kommentarer og meninger om et stort antall bøker veksles. Å så fikk vi vin både før og etter maten. Jeg kunde velge på rosè, hvitt og rødt. Så sa jeg - "Rødt”, men jeg måtte tenke etter litt, kan ikke skryte på meg å være den største vinkjenneren. Bøker byttes og lånes villig vekk og da det er en mangelvare så fyller bokklubbene mange funksjoner.

BRILLE R Desember 2009

Var og fikk meg nye briller. Nå sitter de på nesen og de fungerer faktisk veldig bra.

2300 norske blanke var ikke dårlig de.

Det blir vel at jeg kjøper ett par til og da er jeg jo så å si likelangt med brilleutgiftene.

KOH SAMUI OG VODKA Desember 2009

Det er, som tidligere nevnt, syd-østlig monsun som blåser på østlandet her i landet. Derfor er det lite gunstig å dra dit når man skal bade seg.

Vi kikket litt på kartet og fant ut at vi kunne ta en tur til Thailand. Derfor tok vi en tur til Koh Samui i Sør-thailand, en tur på ca to timer. Vi valgte samme hotell som vi hadde vært på tidligere - Samui Yatch Club.

Vi traff på en del svensker, et tysk ektepar og masser av russere. Litt rart er det å være i mindretall bland folk som snakker et språk en ikke forstår, de var også så reserverte som en ikke er vant med på reiser.

Til vanlig så hilser alle på alle på et slik lite hotell vi lå på. Det tok noen dager før russerne hilste tilbake. En kveld hadde de kalas og vodkaen fløt litt fritt, dette med følge at de plutselig hilste. Når jeg sen kom ned dagen etter for å spise forkost, lå de i bølgene og badet seg. Da hoiet de og vinket de plutselig veldig, alle sammen og i grunn mye mer enn forventet Utrolig hva lite vodka kan gjøre, tenk deg da hva mye vodka kan gjøre. Vodkaens effekter er sterkt undervurderte, spørr du meg.