I det Malin og Mathis kom hit til rett før jul, ble det fart på saker og ting her i dette huset. Vi (les Linda) som ellers lever et ganske rolig liv som hjemmefru måtte sette inn et annet gir for å følge de unge. Det må nevnes at jeg har en meget begrensed kompetanse på dette å være hjemmefru og arbeidet i heimen har lite futt over seg. Navel, et annet gir na.
Det var program fra morgen til kveld, alt i byen skulle oppleves, vi skulle handle og nyte og spise og drikke og coolan og se og se mer og prate.
For å få den riktige julestemningen dro vi til Manado, Sulawesi, Indonesia, i fire dager . Det er en liten tripp på fire timer.
Vi hadde bestilt på forhånd etter anbefaling fra en svensk dame.
Utenfor byen Manado ligger dykkerområdet Bunaken som er en marin nasjonalpark. Der skal dykkerforholdene være fine. Resorten som vi sov på har koblet seg til et dykkerfirma som også ligger i selve resorten selv om de drives hver for seg.
Spenningen er alltid stor når jeg kommer til områder og land som jeg ikke har vart i før. Det gjelder jo spesielt når en har ”gjester” med som kanskje har en helt annet krav til komfort enn det jeg selv har.
Indonesia har ikke samme infrastruktur som eks Malaysia og en kunne forvente nesten hva som helst. Dette gjelder også forhold til tid. Vi ble møtt av resortens personal på flyplassen. De skulle bare vente noen minutter på noen andre gjester før vi kunne dra. Minuttene ble raskt til en time. Ingen fare tenkte vi da vi på forhånd hadde fått greie på at resorten lå 40 minutters kjøring fra flyplassen.
Bussen kjører fra flyplassen og etter 2 timer på bussen var vi plutselig fremme, dette uten de gjestene som sjåføren hadde ventet på. Pytt, pytt, vi er i Indonesia tenkte noen av oss mens andre igjen tenkte i norske baner: det går ikke an!!!
Rommene var kjempeflotte og var koblet sammen med en dør det ble dermed ble et stor familierom. Julefreden senket seg og vi smugsmasket på julemarsipanen som min venninne, Aina, hadde sendt med.
Dagene gikk med til dykking for Malin, Mathis og Jakob. Jeg selv snorklet og har det greit med det. I en tidligere mail til skrev jeg at jeg hadde lyst å ta dykkersertet ”muligens, kanskje”. Det er nå blitt redusert til et ”meget tvilsomt”.
Det er så mye å sjekke og styre med før en kommer i vannet og når en vel skal gå opp til overflaten igjen så er det mye som skal styres med og sjekkes. Dessuten må jo noen være med og fysisk hjelpe den som skal i vannet. Den som skal i vannet skal kles på, remmer skal strekkes, finner skal på, for å til sist støtte /bære oxygenflasken til dykkeren i det han går mot kanten for å hoppe ut i vannet.
Det er viktig at dykkeren ikke hopper på noen annen for da blir divemasteren sint. Divemasteren heter visst den som bestemmer over gruppen, og jeg som trodde det var froskemenner alle sammen i skjønn forening. Nei, også blant ”divers” er det en viss hierarki viser det seg.
Må det nevnes at en påkledere og snorklere har den laveste rangen?
Den 24. des var det fire som pyntet seg for å gå til julemiddag. Middagen var fortreffelig, vi syntes at det var et godt alternativ til det norske pinnekjøttet. Vår forbauselse var derfor stor når managern for resorten kom frem til bordet mot slutten av kvelden for å fortelle at julemiddagen begynte kl 1900, kvelden etter. Litt dumt var det jo for vi hadde jo brukt opp våre fineste festklær en dag før tiden. Men på den måten fikk vi jo to juleaftener.
En av dagene lot vi ”divemasteren” få litt julefred fra oss og vi tok til en meget lokalt marked. Vi haiket fra hotellet og ble kjørt av en hyggelig mann med tilhørende kone til det aktuelle markedet.
Mathis er nesten 190 cm og har 46 i sko, med disse attributter ble han et yndet objekt for de ganske normal-store indonesierne (ca 160cm). På markedet var det stor kommers da julen var i anmarsj og majoriteten av befolkningen på just Sulawesi, er kristne.
I det vi står og venter på veien hjemover, stopper en bil, sjåføren går ut og går ned i grøften hvor det renner ganske mye vann. Han tar opp et stykke såpe og foretar julebadet der i grøftekanten, dette med største selvfølgelighet. Etter at han anser seg som ferdigbadet og ren, tisser han en liten skvett. Går smilende forbi oss igjen og setter seg i bilen.
Sånt blir en glad av å oppleve. Det skal nevnes at badevannet var krystallklart da det kommer fra regnskogen.
Dagene gikk fort på Sulawesi og vi var raskt tilbake i Kuala Lumpur.
De siste dagen som Malin og Mathis var her gikk til mer sightseeing og mindre shopping. De dro fra KL onsdagen for å feire nyttår i Norge.
Det er alltid en følelse av tomhet som tar meg da jeg må si farvel vel vitende at vi ikke vil være samlet på mange måneder.
God tur
Det var program fra morgen til kveld, alt i byen skulle oppleves, vi skulle handle og nyte og spise og drikke og coolan og se og se mer og prate.
For å få den riktige julestemningen dro vi til Manado, Sulawesi, Indonesia, i fire dager . Det er en liten tripp på fire timer.
Vi hadde bestilt på forhånd etter anbefaling fra en svensk dame.
Utenfor byen Manado ligger dykkerområdet Bunaken som er en marin nasjonalpark. Der skal dykkerforholdene være fine. Resorten som vi sov på har koblet seg til et dykkerfirma som også ligger i selve resorten selv om de drives hver for seg.
Spenningen er alltid stor når jeg kommer til områder og land som jeg ikke har vart i før. Det gjelder jo spesielt når en har ”gjester” med som kanskje har en helt annet krav til komfort enn det jeg selv har.
Indonesia har ikke samme infrastruktur som eks Malaysia og en kunne forvente nesten hva som helst. Dette gjelder også forhold til tid. Vi ble møtt av resortens personal på flyplassen. De skulle bare vente noen minutter på noen andre gjester før vi kunne dra. Minuttene ble raskt til en time. Ingen fare tenkte vi da vi på forhånd hadde fått greie på at resorten lå 40 minutters kjøring fra flyplassen.
Bussen kjører fra flyplassen og etter 2 timer på bussen var vi plutselig fremme, dette uten de gjestene som sjåføren hadde ventet på. Pytt, pytt, vi er i Indonesia tenkte noen av oss mens andre igjen tenkte i norske baner: det går ikke an!!!
Rommene var kjempeflotte og var koblet sammen med en dør det ble dermed ble et stor familierom. Julefreden senket seg og vi smugsmasket på julemarsipanen som min venninne, Aina, hadde sendt med.
Dagene gikk med til dykking for Malin, Mathis og Jakob. Jeg selv snorklet og har det greit med det. I en tidligere mail til skrev jeg at jeg hadde lyst å ta dykkersertet ”muligens, kanskje”. Det er nå blitt redusert til et ”meget tvilsomt”.
Det er så mye å sjekke og styre med før en kommer i vannet og når en vel skal gå opp til overflaten igjen så er det mye som skal styres med og sjekkes. Dessuten må jo noen være med og fysisk hjelpe den som skal i vannet. Den som skal i vannet skal kles på, remmer skal strekkes, finner skal på, for å til sist støtte /bære oxygenflasken til dykkeren i det han går mot kanten for å hoppe ut i vannet.
Det er viktig at dykkeren ikke hopper på noen annen for da blir divemasteren sint. Divemasteren heter visst den som bestemmer over gruppen, og jeg som trodde det var froskemenner alle sammen i skjønn forening. Nei, også blant ”divers” er det en viss hierarki viser det seg.
Må det nevnes at en påkledere og snorklere har den laveste rangen?
Den 24. des var det fire som pyntet seg for å gå til julemiddag. Middagen var fortreffelig, vi syntes at det var et godt alternativ til det norske pinnekjøttet. Vår forbauselse var derfor stor når managern for resorten kom frem til bordet mot slutten av kvelden for å fortelle at julemiddagen begynte kl 1900, kvelden etter. Litt dumt var det jo for vi hadde jo brukt opp våre fineste festklær en dag før tiden. Men på den måten fikk vi jo to juleaftener.
En av dagene lot vi ”divemasteren” få litt julefred fra oss og vi tok til en meget lokalt marked. Vi haiket fra hotellet og ble kjørt av en hyggelig mann med tilhørende kone til det aktuelle markedet.
Mathis er nesten 190 cm og har 46 i sko, med disse attributter ble han et yndet objekt for de ganske normal-store indonesierne (ca 160cm). På markedet var det stor kommers da julen var i anmarsj og majoriteten av befolkningen på just Sulawesi, er kristne.
I det vi står og venter på veien hjemover, stopper en bil, sjåføren går ut og går ned i grøften hvor det renner ganske mye vann. Han tar opp et stykke såpe og foretar julebadet der i grøftekanten, dette med største selvfølgelighet. Etter at han anser seg som ferdigbadet og ren, tisser han en liten skvett. Går smilende forbi oss igjen og setter seg i bilen.
Sånt blir en glad av å oppleve. Det skal nevnes at badevannet var krystallklart da det kommer fra regnskogen.
Dagene gikk fort på Sulawesi og vi var raskt tilbake i Kuala Lumpur.
De siste dagen som Malin og Mathis var her gikk til mer sightseeing og mindre shopping. De dro fra KL onsdagen for å feire nyttår i Norge.
Det er alltid en følelse av tomhet som tar meg da jeg må si farvel vel vitende at vi ikke vil være samlet på mange måneder.
God tur
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar